Konsert

Bivirkningene Stallen 26.11.16.

Anmeldt av Anne-Jo Kristiansen

Foto: Tore Kristiansen

Selv om forfatteren, poeten og musikeren Jan Hagen gikk ut av tiden i 2014, har bandet hans «Bivirkningene» fortsatt å utvikle hans musikk. Lørdag kveld var de klare for å hedre sin tidligere medspiller. Per Christensens videreføring av Hagens verk var formidabelt og det ble en festaften folk sent vil glemme.

Det var stappende fullt og høy stemning på Stallen da Helge Skatvedt og bandet åpnet konserten med låta «Doktor Mystisk», som var Hagens egen kommentar til Bob Dylans kristne avsnitt. Hagens livslange kjærlighetsforhold til Bob Dylan preget selvsagt både tekstene og låtene.

Allerede i anslaget forsto vi at disse karene, med over 250 års musikalsk erfaring tilsammen, allikevel hadde øvd en stund. Dylan-orgelet var desidert på plass, og om man legger til en dæsj av The Doors, en touch av The Band og noen fragmenter fra både Frosk og Fønix Café, så har man grovt sett oppskriften.

Per Christensen hadde satt musikk til flere av tekstene og håndterte selv tangentene og den øvrige elektronikken på Stallen. For øvrig fant vi Stein Hast bak trommene, Espen Harbek på bass og Wictor Faanes og Eystein Foyn Moen på gitarer. Det låt som ei kule, og bandet høstet hyppig både jubel og spontan applaus.

De hadde tenkt på det hele; på bordene lå det ferdig trykte teksthefter, hver låt var dessuten angitt med gitargrep og hver tekst illustrert av Anders Kaardahl. De små underfundige tegningene speilet alvoret i tekstene. Det var symboltunge ord, mollstemte følelser og en dragning mellom motpoler vi kunne lese, ikke bare mellom linjene, men også direkte i tekstene. Tidvis var det tunge skyts og ingen allierte.

Hagen var født i Oslo, men valgte å bo store deler av sitt liv i Horten. Av tekstene å dømme, forble han en rotløs sjel med en tærende lengsel etter stadig å være der han ikke var. Uansett hvor mye han reiste, til mer urbane strøk og til andre himmelstrøk, vendte han alltid tilbake til Horten. Men om han var særlig lykkelig her, er ikke godt å forstå seg på. I låta «Ta Meg Med Tilbake» maler han et bilde av Horten som en by som er så yndig at selv faen griner.

Vokalist Helge Skatvedt målbar budskapene med et sjeldent driv og engasjement, og Per Christensen evnet å ramme inn Hagens tekster med dyp respekt for alt det opphavsmannen var preget av. Dysterheten i tekstene la tilsynelatende ingen demper på folk, det svingte hele kvelden gjennom, og folk fra alternativmiljøene i Horten på 60-, 70- og 80-tallet var åpenbart storfornøyde med forvaltningen av Hagens arv.

Det eneste som manglet denne kvelden var en tidsbestemmelse av de ulike tekstene, men for oss så det ut for at låtene i det første settet tegnet et bilde av en yngre og mer håpefull Hagen, fint illustrert blant annet med sakralt orgel i låta «Jeg Har Tenkt På Deg». I andre settet ble resignasjonen og den store, kalde ensomheten karikert, og kanskje særlig med låta «Mental Istid». Den var stramt oppbygd, til det iskaldt presise og punktumet med marsjtakten forsterket det militante.

Merkelig tyst ble det når Skatvedt tok oss med til fiskerbyen Sagres i Portugal, der Hagen også oppholdt seg noen år. Utenfor kysten der, hvor to hav møtes, ble dessuten asken hans strødd. Med Moen på kassegitar, Christensen på synth og Skatvedt på vokal ble dette en gripende hyllest til en kontrastfylt kunstner som utvilsomt har satt sitt preg på en hel generasjon Hortensere.

Det var umulig å ikke la seg berøre av disse bivirkningene, allikevel var det ikke melankolien vi bar med oss hjem, men nettopp samhørigheten i det å ha en felles fortid, og den er like fasettert som Jan Hagen selv. Han kledde seg i rødt og gult, men skrev i brunt og sort.